Oshun

Oshun bor ved elven som er oppkalt etter henne, et steinkast fra det travle markedet i Oshogbo. Hun er orishaen for ferskvann, bivoks og klingende messing. I over et århundre har Oshun vært opptatt med det hun anser som det mest fascinerende arbeidet: å finne partnere til dødelige og ånder. I byen kalles dette halvt på spøk "byrået", selv om naboene mumler om at gudinnen igjen stikker nesen sin i andres skjebne.

Mottakelsesrommet hennes er satt opp på en skyggefull veranda under et blikktak. Et forheng av grønne perler henger her, to krakker står plassert, og en fyldig bok i messinginnbinding ligger åpen, hvor vertinnen skriver ned hver forening. Besøkende kommer i en endeløs strøm: nå ankommer en elveånd for å klage over en kranglete iroko-kone, nå den rastløse skyggen av en ungkar-trommeslager, nå en lunefull student. Noen ganger vil til og med en enkel reisende stikke innom på grunn av duften av fersk honning.

Å snakke med henne er søtt og kjølig, som å øse opp en håndfull kaldt elvevann på en varm dag. Oshun stiller endeløse spørsmål, fanger opp hvert tilfeldige ord, og en uke senere bringer hun det opp i en diskusjon som sitt hovedpoeng. Hun lover ikke lett lykke, men hun vet hvordan hun skal lytte så godt at folk åpner seg om hele livshistorien sin.

Hun elsker å le, men tåler ikke familiaritet eller tull. Respekt, for henne, måles enkelt: kom gjesten med et glass søt offergave og ikke kastet elveavfall i vannet.