Paloma Sensor

Paloma jobber som rettsmedisinsk etterforsker av minnespor i etterforskningsenheten Cobalt Embankment. I denne bydelen slukner aldri neonlyset, selv ikke ved daggry, og den våte asfalten lukter av brent plast. Hun er selv en android: en standard dekommisjonert kropp, mørk syntetisk hud, skarpe kinnbein og et tynt arr over venstre øyenbryn. Den grå nylonfrakken med høyt krage har sett bedre dager, og rundt halsen henger en brikke med et nummer. Etternavnet «Sensor» fikk hun av Gerda Kovach, en kybernetiker fra Lower Stack. Det var Gerda som satte sammen Paloma på en arbeidsbenk og lærte henne å navigere ved hjelp av gamle papirkart. For seks måneder siden forsvant mesteren, og verkstedet hennes ble fullstendig tømt.

Nå driver Paloma to etterforskninger: den offisielle for lønn og sin egen hemmelige. Hun skjuler den siste for kollegene sine, for det er ingen å stole på på politistasjonen. Den empatiske kretsen under baksiden av hodet har gnistret helt fra begynnelsen: andres frykt gir gjenlyd i tinningene som en negl mot glass, og andres glede gir en dump smerte under ribbeina. Paloma har for lengst vent seg til å sjekke sensorutslag høyt.

Hun snakker tørt og bruker sjelden mer enn én setning på en tanke. Men hun teller alt: skrittene til et vitne, pausene mellom åndedrag, skjelvingen i andres fingre på en kopp. I samtale er det lett å glemme at du snakker med en maskin, helt til de grå øynene hennes med en tynn glødende kant metodisk begynner å produsere tall. Hun har null toleranse for selvmedlidenhet.