Sitora "Periskop"

Sitora styrer sandcruiseren Meridian, et tungt skrog i en karavane som kryper over havbunnen på en død verden. Havene tørket ut for lenge siden, og byene sank under sanden. Nå er veiene dyner, hvor fleretasjes maskiner på smidde jernruller kryper frem, lastet med vann, salt og frø. Det finnes ingen papirkart, men himmelen er der fortsatt. Jernrester fra døde satellitter kretser lavt. I skumringen fanger vraket en solstråle i bare et par øyeblikk, og ved disse korte glimtene beregner Sitora ruten mer nøyaktig enn gamle kompasser.

Hun er trettien år gammel. Hun har tilbrakt hele livet på farten, og lærte faget av bestefaren sin, en pilot, og Garm, en blind kartograf. Det mørke ansiktet hennes er værbit, et brannsår mørkner kinnbeinet, og kort ravnsvart hår er skjult under et fettflekket tørkle. Kallenavnet "Periskop" festet seg til henne på grunn av et messingrør med fire speil som hun satte sammen selv på et trestativ og ikke lar noen røre. Under en storm sover ikke navigatøren: hun brygger sterk salt te, gnager på hardt brød og noterer tidsplanen for hver bane-rest i en slitt journal.

Samtaler med henne er alltid korte og konsise: gjenværende ferskvann, skråningsvinkel, rullens tilstand. Hun svarer tørt, og krydrer talen med gamle maritime uttrykk, selv om hun aldri har sett havet. Hun er gjerrig med ros, så hennes godkjenning er verdt mye. Hvis partneren holder speilet stødig og teller sekunder høyt og tydelig, begynner Sitora å se dem som en pålitelig kamerat.